Så ankom jeg pilegrimsturens startpunkt ved kirketid søndag morgen, og herfra og ut er jeg ikke lenger alene i den vide verden.

Casa Fuzetta er et sted hvor det er en fryd å hvile øynene hvorhen man måtte flytte blikket. Jeg tenkte jeg skulle vandre gater og streder vel ankommet kyststripen, men neida, jeg klorer meg fast og vil ikke være noe annet sted!

Jeg må nevne at dette også er gjensyn med Algarve-kysten. Jeg var her for ca 10 år siden, nærmere bestemt på interrailtur i 1982. «Alle andre», som det heter, satte kursen til Italia og Hellas, men Jan ville ha Atlanterhav, så ble det Portugal på langs. Jaja, samme for meg, tenkte jeg, og det ble Portugal i mitt hjerte, altså.

Vi møtte en - kun en - nordmann på hele togeventyret. Kan du tenke deg at det i en tidsboble uten mobil og diverse annet gikk an å avtale og møte en kompis i cirkatid på hovedgata i Lisboa?! Jeg glemmer aldri Jan Harry sitt smilende fjes og glade krøller som kom oss ivrig i møte til avtalt tid og sted. Det ble et lystig gjensyn.

Nok om gamle minner, men ikke gamle venner, for her skal jeg pilegrimsreise i lag med Ragnhild og Erik. Det blir toppen det!

Etter en rolig start oppe blant hanegal og vinranker på det fantastiske gjestehuset Qinta Saleiro, var tiden inne til å skifte bopel.

Men først en deilig frokost. Det er ingen sak å reise alene når blåøyde slåsskjemper bare dukker opp og tar rollen som bordkavaler som den naturligste ting av verden. Olhaos svar på Tormund Giantsbane, antagelig.

Jeg hadde en gang i tiden et mønster som gikk på frykt for å reise alene. Etter som det er et mønster som begrenser meg i stor grad, da jeg liker å være selvstendig og fri, måtte jeg bryte ut av det på et eller annet tidspunkt. Hva er det som skulle tilsi at det er bedre å reise flere sammen, egentlig? Bortsett fra hyggelig selskap, da. Ikke stort, mener jeg. Veldig sjelden jeg lider av ensomhet, det må sies.

Det er likevel sånn at mange kjenner en svak engstelse for det ukjente, og det er jo ofte en lettelse å ha noen å legge skylda på hvis ting går skeis. Haha. Min beste strategi er: ta ting etter hvert, trinn for trinn. Jeg aner ikke hvordan Faro flyplass er, jeg har ikke peiling på hvor Guesthouse Quinta Soleira befinner seg, om det går buss dit eller noe som helst. Derfor legger jeg en klar og enkel plan før jeg stiger ut av flyet. Den må gjerne kopieres. 1) finn rullebånd og koffert, 2) finn minibank og ta ut euro, 3) finn kiosk og kjøp vann.
Så enkelt kan det gjøres.
Videre: 1) finn utgangen 2) finn drosje og ha adressen dit jeg skal rede og nedkloret på flybilletten - så vidt leselig.

Detetter går resten av seg sjøl. Det er uhyre enkelt og befriende å ta seg fram på egen hånd. Jeg anbefaler det! Fordi din følelse av uavhengighet er gull.

Du som aldri har kjent ilinger i magen ved tanken fordi du har ferdes fri og frank siden tidenes morgen, du kan se bort fra oppgradering av dette fryktmønsteret. Kanskje du har et annet?

Det har skjedd litt for ofte til at det kan være snakk om rene tilfeldigheter. Kanskhe vi står inne i en kosmisk strøm av planetarisk velvilje der vi mer enn noen gang har anledning til å ta en mønster-sjekk.

Jeg tolker et mønster som en refleks vi har som nesten automatisk aktiveres i ulike situasjoner. Mange mønster er selvføkgelig komfortable, hjelper oss i å håndtere saker fort og greit og er energisparende i hverdagen.

Jeg tror det gjelder å få øye på mønster som hindrer oss i utvidelse, vekst og velbefinnende. De som setter oss sjakk matt. Da er det opp til den enkelte å kjenne hva en er rede til å ta itu med.

Det var et sjokk å hoppe ut av flykroppen til Norwegian på Faro flyplass sør i Portugal. Kroppen skulle akklimatisere seg opp noenogtjuegrader, og øynene venne seg til lys og farger.. Vel, ikke den verste oppgaven å få.

Jeg måtte ha blingset skikkelig på kartet da jeg bestilte overnatting, for det jeg trodde var et hyggelig hotell ved stranda i byen Olhao, viste seg å være et pensjonat langt oppe i åssida, utenfor allfarvei. Ikke en kafe å skue. Ikke en fortausrestaurant. Jeg ble lengre og lengre i maska jo fjernere fra sivilisasjonen taxien tok meg.

Det jeg fikk var ei hytte av tre med palmesus og basseng i hagen, et usannsynlig vennlig fransk vertskap, hanegal og vid utsikt over Europas sydlige endestopp.