Feriefredag

Midt i sommeren. Midt i trønderlåna.

26. Juli, smak på det da, du. Midt i alt som er herlig! Jeg står også midt i noe herlig, for jeg står midt i ei trønderlån. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bruke så mange timer og tid på oppussing og innredning som jeg har gjort siden jeg flyttet hit til min mødrene gård. Men jeg måtte til pers, jeg som mange andre.

Fedrenes arv. Mødrenes gave.

Låna som ble mitt ansvar ble satt opp av min tipp-tippoldefar og -mor. Den begivenheten fant sted på 1860-tallet, står det i bygdeboka. Låna er av laftet tømmer i fire seksjoner med et påbygg i reisverk.

Da jeg kom hit i 2009, var hele gården ganske molefonken og tung til sinns. Lite og intet var gjort med huset siden krigen. Men takket være unge og iherdige snekkere fra Tre- Pro, Hølonda, tok det bare knapt fire vintermåneder å smykke den staselige gamle damen med nye vinduer, dører, tak, isolering og bordkledning. Hun fikk alt hun pekte på og nye piper på toppen. Skal si det ble forandring. Innvendig måtte jeg skride til verket sjøl. Til denne dag i har ingen kalt meg en kløpper med hammer og sag, eller malerkost og maskeringstape, - nei det ligger ikke til min flegmatiske fiskenatur. Men må man så må man. Og jeg måtte noe så infernalsk.

Lykkelige hus og oss som bor der.

Nå er det ikke en tømmerstokk jeg ikke har berørt, ikke en millimeter som ikke er kjælt og kilt på dette huset. Derfor smiler det dagen lang og kroer seg i sommersola med verandaer både foran og bak. Tenk, det har den aldri før hatt. O lykke O lån.

Et tømmerhus er en hel granskog

Denne trønderlåna er satt opp av 300 granstokker, minst. Jeg har telt i dag. Tenk deg en skog som rommer 300 fullvoksne grantrær. Det er snakk om en velvoksen skogteig. Tenk deg et felt på 10 grantrær x 30 grantrær, det tar plass i en skog. Disse grantrærne vokste opp her på Fosen på 1800-tallet. Mest sannsynlig var de små planter allerede Så tidlig som på 1700-tallet.

Mange timer gikk med til å felle, kviste og barke stammene. Enkle redskap, kanskje mange menn i arbeid samtidig. Deretter måtte tømmeret fraktes ned til bygda. Hester som prustet i vinterkulden, stokk etter stokk på støttingen over snø og skare vinterstid når det var farant i marka. Og vel framme, fagfolk som laftet og løftet og bygde etasje for etasje og rom for rom. Kanskje huset mitt sto et annet sted før det ble flyttet hit. Det har jeg ikke greid å finne ut av.

Å sove søtt i skogen.

Jeg har fått respekt for låna. Jeg tenker at jeg er så heldig at jeg sover i en stor granskog om natta. Huset har stått her på tunet i 150 år. Det kan fint stå i 200 år til, hvis menneskene som bebor det kan glede seg over tømmerstokkenes liv og en enkel standard.

Slik jeg gleder meg i kveld. Et mirakel.

Beste hilsen

Sigrun Helene