Fjellet

Fjellet

Fjellet er ikke mitt favorittsted. Det innrømmer jeg uten å føle meg skyldig i noe kriminelt. Det er så mange andre som elsker å bevege seg over tregrensa, at en entusiast fra eller til ikke spiller så stor rolle. Men her sitter jeg likevel da, tusen meter over havet i ei rustikk hytte sammen med 47 andre. Majoriteten i umyndig alder og halvparten fra vårt broderland i øst. Vi opplever skodde, regn, vind, gnagsår, hjemlengsel, hodepine, ømme bein og noen få varmegrader og en topp eller tre som skal bestiges. Alt ligger godt til rette for at flere enn meg havner utenfor komfortsonen sin.

Når jeg varsomt vandrer trinn for trinn på sti og tråkk, kommer en merkelig følelse stigende opp fra grunnfjellet: Jeg er hjemme. Jeg springer ut fra dette. Jeg har vokst opp og ut av denne naturen. Fjell og fjellbjørk, skodde og regn, det synes så gammelkjent. Det er meg. Det er mitt. Fjellet er ikke mitt sted på jorden. Det har jeg erkjent for mange år siden, men fjellet godtar ikke min avvisning. Det ønsker meg velkommen hjem så mektig at all kunstig og selvlaget diistanse pereforeres og går i oppløsning.

Halve turlaget vårt har reist 16 timer fra synst sør i Skåne for å komme inn i den mektige fjellheimen. Jeg prøver å forestille meg hvordan det føles å komme fra den naturen og hit opp. Den ene dagen å leve i den milde, grøderike, bølgende kornåkeren omkranset av snill innfjord, for den neste å klatre i stein og ur på Norges tak.

Fjellet boter alle kjente og ukjente syndromer og diagnoser på mine elever, lette på foten som geitekillinger smetter de over hei og mo og lyngtuer. Høstfargene kurerer gruff.

Den hengte mann

Jeg ble gående og tenke på kortet Den hengte mann fra Den store Arkana. Jeg vet ikke hvorfor nettopp det kortet grep meg slik. Kanskje fordi jeg nettopp fikk det i forbindelse med nymånen. Jeg tenkte på Odin som på mystisk vis ofret seg sjøl til seg sjøl. Jeg tenkte videre at det å gå og gå i fjellet også er et slags offer. Eller en overgivelse. Vi gir oss hen til naturen, til kreftene og til de rene moderjord-energiene. Til fjellets sterke ånd. Vi legger av oss lag etter lag med det som ikke gjelder lenger. Mine bekymringer for undervisningen, elevenes stress med ukeleksene, mødres formaninger og søskenkrangel. Når bagasjen letner, kan bevisstheten vendes mot nytt innhold. Musklenes arbeid og slit, tørsten, en ualminnelig god appetitt, et nytt vennskap, en ny innsikt om livet.  

Eller nye sannheter. Eller å ane nye, subtile sammenhenger i universet.

Jeg forsto at dette kortet speiler en hel prosess. En prosess som kan være krevende, slitsom, utfordrende og ukontrollerbar. Slik vi må sette den ene foten foran den andre for å komme dit og tilbake igjen, slik er det å være i prosessen også. I går var det noen i turfølget som prøvde å ta en snarvei. De fant seg selv plutselig ansikt til ansikt med ei diger elv og måtte gå den lange veien rundt og tilbake. Snarveier er ikke et tema for Den hengte mann. Det er bare å stå i situasjonen og la tingene gå sin gang. Langsom modning. Langsomt tilbake til bebyggelsen.

Bebyggelsen tetner til rundt oss. Med ett ligger veiene der. Gasspedalfoten vibrerer i yr glede. Vi er runemestere. Vi svinger oss ned fra treet, pausen er slutt. Det vi ofret har gitt oss tidfold tilbake.

Sigrun