Søndagsengler

22/7/2013

Om handelssteder, kvinner og staværinger på Helgelandskysten

Velkommen til ukas Søndagsengler.

Jeg vil i denne utgaven av Søndagsengler fortelle litt om Helgeland før og nå, og om et par markante kvinner ved kysten. En av dem er Marie Mørch Skotsvær.

Handelssteder

På en godværsdag som i dag er Helgeland en sann idyll. Holme ved holme, øy ved øy så langt en kan se i leia. Det sies at 20000 øyer og holmer ligger strødd langs denne delen av Norge og gir ly og le for folk og fe. Grunnene er lumske og farvannet ureint, noe kapteinen på Sjøkrus fikk erfare da han la kursen utenom skipsleia på vei til Træna for vel ei uke siden.

I dag er øyer og vær for det meste avfolket. De gamle samfunna her ute er i høyden bevart som private feriesteder. Mange hus forfaller, og holmer som før var benyttet til beite og slått gror igjen.

Men det var ei tid da menneskene stimlet sammen og laget små samfunn i miniatyr her ute. Et handelssted fortonte seg som en by i miniatyr og kunne ha plass til: husmenn, tjenestejenter, dagarbeidere, drenger, klippfiskarbeidere, handelsbetjenter, butikkjomfruer, guvernanter, barnepiker, kokker, stuepiker, baker, smed, trankoker, bryggearbeidere, bødker, styrmenn, jektemannskap, mødre og fedre og handelsmannen sjøl.

Litt historikk

Som alle vet har det foregått livlig handel og trafikk langs vår lange kyst så lenge her har bodd folk. Den mest kjente handelsmannen gjennom alle tider var Petter Dass, som drev stor handel med sine jekter her på 1600-tallet. Etter hvert som forretningene ble satt i system, ble det i 1763 opprettet to gjestgiverbevillinger på Helgeland. I 1796 var antallet kommet oppe i 37. I 1845 var det hele 39 handelssteder her. Sentra for handel, fiskeoppkjøp, bevertning, overnatting, båtanløp, post osv. osv. Det må ha vært et yrende liv med folk og båter på øy etter øy utover og langsetter.

Skålvær og den berømte hagen.

Skålvær handelssted og gjestgiveri ble anlagt i 1776 og avviklet i 1971. Da hadde fraflytting og forfall lenge preget stedet. Storhetstida ved kysten var på 1800-tallet, og handelsstedene satte sin ære i å ha hus med hage og paviljonger, akkurat som hos fine folk i byen. Ja, noen bygde dueslag for å lokke eksotiske fugler ut til øyene. Og det fortelles at kurrende fjærfe slo seg til her i fiskeriets velmaktsdager.

Skålvær var intet unntak når det gjaldt å anlegge hage, og folk var svært begeistret over den innholdsrike hagen på stedet. Helgelandsbåtene og Torghattenbåtene møttes i Skålværet, og passasjerene var ikke sene om å ta en hagevandring mens båten lå til kai og losset og lastet.

Det sies at det var Marianna Rønning som anla denne hagen. Hun begynte å plante da hun kom dit i 1815. Hun stelte trofast med plantene sine, jasminene ville ikke belønne henne med duftende blomster. Men den sommeren hun døde, i 1862 kom de endelig med de sine første knopper. Marianna fikk til slutt pynte med hvite jasminer fra egen hage. Men da var hun død, og det var kisten hennes som nensomt ble prydet med jasminblomster.

Amund Helland beskriver hagen slik i 1907: Skaalvær heder en nøgen gruppe øer ud for Alstahaug, hvor alle slags vinde stryger fritt over. Dog kan det gaa an at faa træer og busker til at vokse i en have. Her er en ældre, vakker løn, og en 60-70 aar gammel ask. Videre er det lærketræ, alm, kirsebærtrær som blomstrede for første gang i 1897. Skjersminen trives og blomstrer hvert aar. Sibirisk ærtetræ og berneris, almindelig syrin som blomstrer næsten aldrig. Der er et levedyktig eksemplar av slyngkaprifolium. Rodægte roser trives og blomstrer udmærket.

Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at menneskene som bodde på de nakne og værutsatte holmene var imponerte. Lysthuset som sto her måtte ha fortonet seg som et symbol på luksus og velstand den tida.

(Kilde: Kåre Hansen: Skålvær. Et helgelandsk handelssted i vekst og forfall. 1998)

Skotvær og Marie Mørch

Et annet handelssted like i nærheten var Skotværet. Her bestyrte Marie Mørch. Jeg gir ordet til Helgelendingen 1/13:

Marie Mørch Skotsvær ble født i 1913, samme året som kvinner i Norge fikk stemmerett.

Marie trådde sine første år på gården Gjøten på Stokkasjøen. Hun læret tidlig å ta del i arbeidet på gården, men hun hadde evner og lyst til skolegang ut over folkeskolen. Det var ikke vanlig at jenter fikk denne muligheten. Hun argumenterte godt og fikk hjelp av sin mor, og til sist fikk hun tillatelse til å gå middelskolen i Brønnøysund. I følge broren Daniel skreik Marie seg til å få lov til dette. Etter endt utdannelse, praktiserte hun som lærer på Saura og i Skogsholmen. Marie hadde stor interesse av gårdsarbeid, og i 1953 fikk hun skjøte på gården til besteforeldrene på øya Skotsvær på yttersida av Tjøtta.

I 1942 giftet Marie seg med Olav Sleholm, han drev fiske, og Marie jobbet på gården. Eiendommen besto av 50 øyer, holmer og skjær. Dyrket mark var det på hovedøya Skotsvær og naboøya Gårdsøya, til sammen nærmere 100 mål. På det meste hadde de 10 kyr, 5 ungdyr, 2 hester, 35 vinterfora sau, høner og gris. I 1957 fikk Marie bygd ny fjøs, helt moderne etter datidens krav. Det var behov for mye arbeidskraft spesielt i onnene. Fra 1947 – 1981 var Ingulf Mathiassen en dyktig «primus motor» for gårdsdriften.

Med mange dyr i fjøset og mange folk i ar- beid var det stort behov for vatn. Marie laget et prosjekt og søkte tilskudd til å få laget en brønn på toppen av en haug.

Skotsvær var i ferd med å bli forbigått da strømmen kom til øyan. Hun gav ikke opp, men reiste helt til Oslo og fikk snakket sin sak. Hun fikk besøk av vassdragsvesenet som ville se på forholdene før de tok en avgjørelse. Det tok noe tid før de kom, og i mellomtiden var en av folkene på gården død. Da de spurte etter denne personen, måtte hun si at han sov for det meste, hun hadde ingen å miste. Marie var ikke redd for å gå utradisjonelle veier, og det medførte at Erik Bye laget et TV-program om henne.

Av Rigmor Bosness

page7image17684 page7image17768

De som besøkte handelsstedene

Mange hadde nytte av gjestegiveriene. Lege og lensmann, prest, fogd og sorenskriver i sine ærend, og en og annen utenlndsk turist som begeistret berettet fra sine eventyr i nordlandssommerens evige dag.

Men for en trønder går ikke denne skildringen av lofotfarere på vei nordover upåaktet hen. Johan Beck Slåtterøy fra Alstahaug beskriver miljøet rundt lofotfarere i 1870 på denne måten, og kilden er igjen Kåre Hansen:

Når det var mye folk til stede måtte soveplassene innskrenkes til 5 mann på favn. Da var det ingen lett sak å få kokt maten sin i disse kokehusene. Det gjaldt å ikke være blyg, men trenge seg fram og tinge seg plass ved ilden. Staværingene og ørlendingene hadde ord på seg for å være de djerveste til å trenge seg fram og få sin grautkok. Etter dem kom helgelendingene. De måtte ofte vente for å få kokt blandsuppa si. Blandsuppe var den suppa de syns det var minst bryderi med.

I overligge eller motvind eller storm tilbragte fiskerne dagene med å stå på krambua og traktere kjenninger og sette til livs en og annen pel med brennevin. Det ble ofte skrål og leven ut på dagen og utover kveldene. Dette gjaldt særlig staværingene.

Staværingene ville også krangle og sloss med nordlendingene. De var samsinte og hjalp ofte hverandre. Nordlendingene drakk vanligvis mindre og var mer fredsommelige.