Tarot midt på sommeren

---

I den lyse årstid

Det kom noen rolige dager. Kontrakter og papirer var signert og levert. Blomster kjøpt til fredsommelige saksbehandlere, gaver mottatt fra diverse firma som antagelig var meget fornøyd med sine salg. Det kom noen rolige dager som var uten avtaler eller deadlines. Det kom en rolig lørdag uten et eneste mål for dagen. Bare regnet som fortsatte å fukte alt innen rekkevidde med gråtetoktene sine. Antagelig uendelig trist over en juli måned med sommervarme på sparebluss.

Det kom noen rolige dager og minnet meg på at denne våren sannelig hadde hatt nok med sitt. På tide å titte ut av min egen lille kuppel av navletilværelse. På høy tid å gjenoppta noen etterlengtede aktiviteter. Som for eksempel dette. Å skrive litt ut i verden. 

---

Stemmen

Når jeg skriver ut i verden, er det med en oppfattelse av at du, min dyrebare leser deler omtrent samme anskuelse av verden som meg selv. Mitt credo kan noe kortfattet oppsummeres på denne måten: Vi er mer enn en fysisk kropp. Vi er energi. Vi har tilgang til en uendelig kilde av kjærlighet og visdom. Vi er ett med alt. Vi skaper vårt eget liv. 

Jeg tenker på kilden som et indre lys, en stemme eller et kraftsenter som vet alt om meg, kjenner alle liv, alle ønsker, alle drømmer, alle håp og alle muligheter for framtida. 

Kilden meddeler seg gjennom følelsene mine, gjennom tanker som dukker plutselig opp, gjennom en plutselig inspirasjon, et bilde, et ord, noe jeg leser eller hører eller gjennom drømmer. Fordi den eier visdom og alltid vet mitt beste, fordi den aldri ser seg tilbake, men kun fokuserer på neste øyeblikk, på framtida, er det helt essensielt for meg å spille på lag med kilden. Noen kaller den magefølelse. Noen kaller den intuisjon. Alle har et forhold til noe som lever der inne, som er en del av oss, og som samtidig til tider oppleves være mye større og mektigere. 

Noen ganger snakker den til meg. Jeg har tatt store avgjørelser og gjort endringer som har kostet en del ved å lytte til stemmen. En ting har jeg lært ved å lytte til min indre veileder, den viser meg alltid en vei videre som er meningsfull og åpner for det uventede.  

Jeg har mange eksempler på hvordan jeg har latt meg lede av den indre kraften opp gjennom årene. Noen ganger er vissheten om hva jeg må gjøre som en vag nagende uro, andre ganger snakker stemmen i cap locks. For fem og et halvt år siden, det skjedde på døgnet for januarfullmånen det året, da fikk jeg beskjed om at jeg skulle si opp jobben min. Budskapet var så klart og tydelig og flippet meg helt ut i fler måneder. Det var på det tidspunktet en helt umulig tanke, men alt la seg til rette i tur og orden, og ny arbeidsplass ble det da et halvår forgangen var.

En vakker vårmorgen en eller annen gang etter påske, våknet jeg med stemmen i hodet, klar og tydelig som en hallodame på nrk. Jeg skal flytte.  Meningen bak ordene utløste intet mindre enn en liten, indre revolusjon i meg. Noe så utenkelig og umulig som å flytte fra dette anestedet, hvor jeg i dag lever som femte generasjon, det har kastet meg inn i en sentrifuge av vurderinger og avveininger, pros et contras. Kanskje jeg har smakt på vemod og sentimentalitet også.

Hvordan kan jeg vite at stemmen som snakker kommer fra kilden og ikke er en tvangstanke jeg har produsert selv? Jo, der har jeg en ganske god framgangsmåte, som passer for meg. Når en idé eller tanke som kan virke litt drastisk eller ugjennomtenkt slår ned, lar jeg den hvile en stund. Hvis tanken bare er oppdiktet av meg selv på et eller annet bevissthetsplan, vil den snart synke hen i glemselen.  Et budskap fra kilden, derimot, vil stå like sterkt dag etter dag. Og hvis jeg ikke lystrer den, vil den ta form av et gnagsår. Hvis jeg fortsetter å neglisjere budskap og råd, vil kilden tørke inn, og jeg havner i tunge tanker, mister livsmotet og depresjonen siger på. Denne siden av å være menneske har jeg også prøvd ut. 

Huset

---

---

Å flytte fra Huset mitt, Hjemmet mitt virket som en helt umulig tanke, samtidig som det fylte meg med en plutselig og sterk frihetsfølelse. Dette vil være den niende sommeren jeg regjerer som dronning her, og det er det lengste jeg har bodd noe sted siden jeg flyttet hjemmefra som sekstenåring for å gå på gymnaset i byen. 

Det var ikke vanskelig å finne grunner for å bli værende, men når stemmen har talt, er liksom ingen grunner gode nok. Min rolle er utdatert, min tilstedeværelse er ikke lenger nødvendig for den Masterplanen som ingen kan ha full oversikt over. 

I møte med forbausede mennesker må jeg produsere gode grunner for å dra min vei. Noen få venner godtar den ene grunnen til at jeg drar: -stemmen sa meg det.

Ved veis ende kan jeg glede meg over endringene jeg har skapt på det fysiske planet, og jeg vet at endringer har skjedd også energetisk med meg selv, med stedet og med både levende og henfarne sjeler knyttet til gården. 

Da jeg kom hit, var dette et småbruk til nedfalls. Jeg overgir ei rehabilitert trønderlån, en vakker villa med 3 mål jord til de nye eierne.

---

Og når noen synes det er rart at jeg kan selge morsgården som jeg har lagt ned full pott av penger, muskler og arbeide i, svarer jeg ganske lett at det var mye merkeligere at jeg med vag interesse for hus og oppussing har fordypet meg i materialer og malebokser og iført meg kjeldresser og munnbind i 8 år, enn at jeg nå velger å utforske andre områder av livet. 

Jeg forlater min mødrene gård i visshet om at jeg har ryddet det jeg skulle rydde, på alle plan, og nå kunne jeg få ta fri og overlate den videre utviklingen av stedet til yngre og for tiden mer entusiastiske krefter. 

---

Tarot og endringer

Hva gjør tarot oppi alt dette, da? Jo, den har sin faste plass i en tilværelse med endringer.

Er det greit at jeg forteller det litt mer inngående en annen gang? Jeg skulle bare innlede med litt av det som har skjedd siden sist, og sannelig ble det en hel fortelling og vel så det av bare det. 

Jeg stanser her med et ønske om ei god julihelg til alle der ute. 

Sigrun

​